Slik kan veilednings- og undervisningskvaliteten i høyere utdanning styrkes

Samarbeid og erfaringsdeling

Si at du jobber med å veilede og undervise studenter og doktorgradskandidater ved et universitet eller høgskole. Noen undervisningstimer er helt «spot on», mens andre får du ikke til å stemme. Du får en ny student eller kandidat til veiledning, men merker fort at dette veiledningsforholdet kan bli vanskelig. Hva gjør du?

En mye brukt tilnærming for å møte denne typen problemer er kollegaveiledning.

Kollegaveiledning handler i enkle ordelag om at kollegaer søker løsninger og gir hverandre felles støtte gjennom trygg og fordomsfri diskusjon kolleger imellom. Forskning viser nemlig at miljøer som virkelig lykkes med å skape gode undervisnings- og læringsmiljøer er de miljøene med sterke tradisjoner for samarbeid og erfaringsdeling.

Kollegaveiledning og kollegasamarbeid anses som et viktig virkemiddel i kvalitetsarbeidet ved universitet- og høgskoler. Fra politisk hold hevdes det at kollegial veiledning og gjensidig kollegavurdering vil være selve navet i det fremtidige kvalitetsarbeidet i høyre utdanning.

Det er med andre ord klare signaler som går i retning økt kollegasamarbeid i høyere utdanning.

En «missing link»

Nå er ikke kollegaveiledning noe nytt. Ved Universitetet i Oslo har man trent ansatte i kollegaveiledning i over 50 år gjennom universitetspedagogiske kurs. Og evalueringene viser at kursdeltakerne har hatt godt utbytte av kollegaveiledningsøktene.

Men det har vært et kunnskapshull. For til tross for alle gode tilbakemeldinger, har man ikke hatt skikkelig innsikt i hva det er ved disse kollegaveiledningssituasjonene som faktisk er læringsfremmende. Når kursdeltakerne rapporterer om økt refleksjon og økt bevissthet – hvilke suksessfaktorer er det som ligger til grunn?

To veiledningsmodeller

I det forskningsrådsfinansierte prosjektet Faculty peer-tutoring in teaching and supervision (PeTs) har forskerne tatt mål av seg å løse gåten.

Prosjektet er ledet av professor Line Wittek og professor Thomas de Lange ved Institutt for pedagogikk ved UiO. I tillegg har forskere fra til sammen fem fakulteter ved UiO deltatt.

Professor Wittek forteller at forskerteamet hennes har tatt utgangspunkt i to konkrete veiledningsmodeller som er jevnlig brukt i det universitetspedagogiske arbeidet ved Universitetet i Oslo.

Modellene er henholdsvis en problemrettet og en observasjonsbasert modell.

Den problemrettede kollegaveiledningsmodellen fokuserer på rent profesjonelle utfordringer innenfor veiledning og undervisning som deltakere ønsker å drøfte med gruppen sin.

I den andre modellen, den observasjonsbaserte, besøker deltakerne hverandres undervisning for så diskutere og gi tilbakemeldinger på hverandres arbeid.

I selve studien deltok fire undervisningsmiljøer ved UiO som samtlige har praktisert kollegaveiledning over en lengre tidsperiode.

– Gjennom å observere de to modellene i bruk har temaet vårt analysert diskusjonene, erfaringsdelingen og samarbeidet mellom undervisere og veiledere, forklarer Wittek.

Dette er hovedfunnene

I følge professor Wittek gjenstår det fortsatt forskning, men hovedkonklusjonen er at kollegaveiledning bidrar til læring og økt selvtillit i rollene som lærer og veileder.

Dette gjelder både når kollegaveiledningsgruppene settes sammen av lærere innen samme fagfelt eller på tvers av fagfelt.

– Funnene våre viser at deltakerne føler seg mindre isolert og mer som del av et kollegialt undervisningsfellesskap, forteller professoren.

Tillitskultur

Men ting kommer aldri helt av seg selv. Kollegaveiledning handler om kolleger som kommer sammen for å søke løsninger og for å gi hverandre støtte gjennom trygg og fordomsfri diskusjon, men det er noen forutsetninger som må innfris.

Trygghet, åpenhet og tillitt er helt avgjørende for at gruppene skal kunne bidra til utvikling for lærerne og miljøene.

– Å bygge tillitskultur er en helt nødvendig vei å gå hvis man vil at kollegaveiledning skal fungere optimalt, understreker Line Wittek.,

Forankring og ledelse

En annen viktig faktor er den som går på institusjonell forankring og støtte. Undersøkelsen viser at god ledelse er svært viktig for kollegaveiledningstiltak på arbeidsplassen.

– Det er særdeles viktig at det settes av tilstrekkelige tid og ressurser til aktiviteten, og at deltakerne får en rimelig timeuttelling for sin tidsbruk, forklarer hun.

– Og så er det ikke minst viktig at de som arrangerer kollegaveiledningstiltaket får støtte i selve gjennomføringen.

Tid og eierskap

En tredje faktor er utvikling av eierskap til de veiledningsmodellene man har valgt å bruke i kolllegaveiledningssituasjonene. Analysene viser at deltakerne trenger tid både til å etablere en konstruktiv dynamikk innad i gruppene og til å lære seg modellene som tas i bruk.

Tilstrekkelig tid er også avgjørende for å kunne gå i dybden på temaene som diskuteres i gruppene. En tydelig struktur og klare samtaleregler bidrar til fokus og god framdrift i diskusjonene. Men samtidig må strukturene alltid kunne tilpasses ulike kontekster og deltakernes behov.

– Akkurat det siste er viktig, ifølge Wittek.

Hun understreker betydningen av at det er den enkelte underviser som er med på tiltaket som må få bestemme hva han eller hun ønsker seg veiledning og tilbakemelding på.

– Det er avgjørende at de som deltar har innflytelse på hva som skal observeres eller diskuteres, forklarer hun.

Prosess, ikke sluttresultat

Den siste suksessfaktoren går på selve innretningen av kollegaveiledningen.

Kollegaveiledning bør ha et rent formativt fokus, sier professor Wittek

– Med det mener jeg at opplegget fungerer best når det designes på en måte som gjør at underviserne og veilederne får støtte i å lære og utvikle seg, altså i selve prosessen. Forskning viser at man ikke må blande inn summative former for vurdering, som for eksempel vurdering for professoropprykk. Da skjærer det seg. Summative hensikter vil fort bli overskyggende og komme i veien for utvikling av tillit.

– Vi ser at deltakerne verdsetter å få innspill på eget utviklingspotensial, og at disse innspillene blir gitt på en respektfull og formativ måte, forklarer forskeren.

Veien videre

Det er allerede en rekke publikasjoner fra prosjektet ute, og flere er under utvikling. Blant annet kommer det en internasjonal antologi om kollegialitet i høyere utdanning til høsten.

– Det gjenstår som sagt en del forskning i prosjektet. I det kommende vil vi gå dypere inn i datamaterialet for å se nærmere på noen aspekter, som for eksempel hvilke tema lærere tar opp i kollegaveiledning og hva som skal til for å få til kollegiale samtaler som hjelper en med å finne mulige veier videre, avslutter Wittek.